Nattklubben
Marianne snudde seg igjen, og gløttet på nytt inn døråpningen. Paret der inne hadde flyttet litt på seg, og ingen av dem kunne se henne. Før hun rakk å tenke seg om klemte hun seg gjennom døråpningen. Så stod hun der på gulvet, rett innenfor døra og kikket på paret. De var nydelige. Herregud så flotte de var. Det var det eneste hun rakk å tenke, før panikken grep henne og hun innså at hun stod midt på gulvet. Så raskt og smidig og grasiøst som hun overhodet klarte, nærmest snublet hun seg bak en stor stabel med ølkasser. Kassene var full av brune, tomme ølflasker og skjulte henne ganske godt. Hjertet banket. «Herregud! Hva er det jeg driver med? Har jeg klikka fullstendig?», tenkte hun.