Venninnen
«Vis fram kuklåsen din til Venninna, e du snill vænnen. Ho lura på kordan det funke» Tonefallet til Domina kunne like gjerne bedt om et til glass vin eller bedt meg sende tannpirkerne. Det er et tonefall som er selvsagt, hverdagslig og umiskjennelig bydende. Det er ikke til å ta feil av at det er en ordre. De to ser smilende på meg, og med ett er sommerfuglene forsteinet og hodet holder på å ta fyr. Det dunker inni øret, mens jeg åpner beltet og drar ned glidelåsen og går mot stolen der Venninna sitter. Jeg er ikke veldig godt utstyrt, og rekker akkurat å legge en porsjon av den skammen oppå alt det andre, før jeg kjenner at jeg vipper kuklåsen over strikken på boxeren. Jeg ser meg selv stille meg med bena litt fra hverandre, hendene på ryggen og skyter hoftepartiet lett fram. Det går automatisk. Dette har vi øvd på. Inspeksjon.