Lyset fra stearinlysene kastet en myk glød over rommet, og den svake duften av lavendel fylte luften. Anna og Henrik satt fortsatt i sofaen, men avstanden mellom dem hadde minket. Deres hender var sammenflettet, og blikkene deres møttes ofte i stille forståelse.
Marianne snudde seg igjen, og gløttet på nytt inn døråpningen. Paret der inne hadde flyttet litt på seg, og ingen av dem kunne se henne. Før hun rakk å tenke seg om klemte hun seg gjennom døråpningen. Så stod hun der på gulvet, rett innenfor døra og kikket på paret. De var nydelige. Herregud så flotte de var. Det var det eneste hun rakk å tenke, før panikken grep henne og hun innså at hun stod midt på gulvet. Så raskt og smidig og grasiøst som hun overhodet klarte, nærmest snublet hun seg bak en stor stabel med ølkasser. Kassene var full av brune, tomme ølflasker og skjulte henne ganske godt. Hjertet banket. «Herregud! Hva er det jeg driver med? Har jeg klikka fullstendig?», tenkte hun.
Anne fortsatte å kysse til tross for Jannes milde protester. Først kysset hun rundt øret, kinnet, rett langs kjevelinjen og tilbake mot munnviken. Janne kunne ikke dy seg på dette tidspunktet, veggene hennes kollapset og hun sluttet å tenke. Alt som betydde noe for henne nå, var øyeblikket, følelsen. Og det føltes så inderlig deilig. Hun snudde seg tilbake til Anne igjen, og denne gangen var det Janne som startet et lidenskapelig kyss. Dette var endelig grønt lys for Anne. Hun kjente den vakre kvinnen kysse henne og en skjelving rant gjennom hele kroppen hennes.